Å miste en som er veldig nær.

Jeg har akkurat mistet farmoren min....jeg har akkurat mistet hun som jeg har hatt som reserve mamma. Hun som har lært meg å lage mat, og drikke kaffe og ikke minst lært meg at man skal tilgi selv de dummeste av de dumme. Det siste har jeg nok ikke blitt helt flink til, men jeg prøver. Dette er min kjære kjære uerstattelige farmor som ingen får bagatellisre mitt forhold til!

Jeg har sittet på sykehuset og fulgt henne helt til det siste, det er vondt, traumatisk, krakils frustrerende og utforder meg enormt i forhold til å ikke ha kontroll. Men det er også veldig godt å få være der, og kjenne at hun vet at hun ikke var alene....å det er her det begynner å bli vanskelig, for nå er det enda en som føyer seg inn i rekken av de som var og som må omtale i fortid. Jeg orker ikke å dvele ved akkurat dette.

Men jeg må si en liten ting. Vi hadde en fantastisk flott syekepleier med oss gjennom hele natten. Hun sa helt tidlig på kvelden at "jaaa det er i disse situasjonene venner kan være venner, men at man kjenner sin familei nærmeste!" hehehe for dere som kjenner meg så kan dere jo se for dere ansiktsuttrykket mitt. Jeg må ærlig innrømme at jeg skulle så gjerne hatt både Tigermy, og RandiRoo til å sitte ved siden av meg. M@archus til å tasse rundt og si noen fine ord i ny og nedmens MR.Wild sannsyneligvis hadde hjortet rundt og laget kaffe. Men det er klart at det handler om at jeg gjerne ville ha noen rundt meg som ikke hadde det like vondt som meg. jeg er ikke så god åp å dele sorg.

Men nå skal jeg prøve å gradvis komme meg tilbake til normalen, og det første jeg skal gjøre er å møte Bror H og gråte litt på skulderen hans, det hjelper alltid!

Takk til alle som støtter og er der for meg nå, og særlig Babe som er helt unik akkurat nå.Å mammen min selvfølgelig!

Hilsen en veldgi slitenog liten Slaskepott....