Et tankekors...

Akkurat nå er alt bare slemt og urettferdig. Å jeg hater at ting er slemt og urettferdig. I hvertfall når det er ting som jeg ikke kan gjøre noe med, eller gi noen beskje dom at det er dårlig gjort og urettferdig. Jegh ar seriøse problemer med å akseptere endel av livets kjipe faktum. Jeg får lyst til å være slem, barnslig og urettferdig. Men jeg kan ikke det, for hvem pokker skulle jeg tatt det ut på? Hvem pokker skal jeg stille til rette for dette her?

Følesen av å være liten og veldig alene er overveldende stor akkurat nå...følsen av at den siste lille biten av det mennesket som kan se på meg og huske uten at jeg trenger og fortelle forsvinner helt fra meg er vond, slem og urettferdig.

Jeg kjenner mine egene rotter på loftet såpass godt nå at jeg vet at det eneste fornuftige å gjøre nå er å beskjeftige hode mitt med ting som gjør at jeg får utløp. Jeg bare er ikke helt sikker på hvor jeg skal starte for å finne de kreftene. Men det bor styrke i meg...jeg vet det...jeg vet at jeg
kan.

Jeg er liten nå...og litt mørkeredd.